Regnet pisket mot vindusruten. Vinden skrek liksom i angst, og fikk de gamle piletrærne til å sukke og bøye seg nesten til bakken. Den gamle skipsreder Gyldenvik slo av sin personlige datamaskin og gikk langsomt mot røykerommet. Nå skulle det smake med en sigar og en drink. Nå kunne han endelig slappe av. Hans verdifulle informasjonssamling lå trygt lagret på harddisken, og bare han kjente passordet.
Inne i røykerommet ble den gamle sittende og nippe til sin drink og stirre søvnig ut på uværet som raste i natten. I slik en natt var det best å være inne, tenkte Gyldenvik fornøyd. I det samme hørtes et dunk fra kontoret. Hva var det? Gyldenvik spratt opp og ble stående og lytte. Fra kontoret hørtes merkelige lyder, nesten som om noen drev og åt. Gyldenvik ble blek. Hva var det som foregikk der inne? Som for å forsterke den uhyggelige stemningen steg stormen der ute til nye høyder og fikk det gamle skipsrederhus til å riste i sine sammenføyninger.
Gyldenvik listet seg ut i hallen, løftet av telefonrøret, og med skjelvende hånd slo han et nummer. ”Victoria Terrasse” svarte en damestemme. «Fort. La meg få oppdagelsespolitiet», hvisket han hest. «Et øyeblikk», svarte sentralborddamen. Det suste og knitret svakt på linjen. Ute pisket regnet i raseri mot vinduene, og inne fra kontoret hørtes svake lyder. «Ja», bjeffet det i røret. «Dette er Gyldenvik. Kom fort! Det er noe som har brutt seg inn på mitt kontor!»
Tyve minutter senere banket det bestemt på inngangsdøren. Gyldenvik åpnet ivrig, og inn kom en kraftig mann med et bestemt drag om sine mandige kjever. Det var Harry Hansen, Kristianias dyktigste oppdagelsesfullmektig. Med raske skritt gikk han mot kontoret og rev opp døren. Der var ingen. Alt var tomt og stille. Gyldenvik trengte seg forbi og stirret vilt rundt seg. Så gikk han raskt bort til sin PC og slo den på. Det summet svakt i elektroniske kretser, en liten melodi ble avspilt da Windows 98 sitt skrivebordsbilde kom til syne.
Det var noe nesten febrilsk over Gyldenviks bevegelser da han klikket på en mappe kalt Arkiv. Så skrek han. «Dokumentene mine! De er borte!«
Harry Hansen tente seg en sigarillo og hans stålgrå øyne myste gjennom tobakksrøyken. «Ta det med ro Hr. Gyldenvik», sa han og trakk frem en stol til den fortvilte skipsreder. «Sett Dem, og la oss gå nøye igjennom sakene.»