Det har i lang tid vært en debatt om hvorvidt alle forelesninger bør filmes og gjøres tilgjengelig for studentene i ettertid, sist trukket frem i Khrono av 13.07.
Fokuset virker i hele denne debatten å ligge på tilgjengelighet i ettertid, mens det pedagogiske virker å være helt avkoblet. Videre virker det å være en tro på at all undervisning ved universitetene er den klassiske forelesningen, der foreleser snakker og studentene lytter.
Da jeg studerte ved Universitetet i Bergen på 80-tallet var det den klassiske forelesning som dominerte, og hvorvidt vi studenter var tilstede avhang om foreleserne var engasjerende eller ikke. I Statsrett, der foreleseren leste opp fra et manuskript var forelesningene tynt besøkt, mens professor Frihagen hadde «fullt hus» under sine engasjerte forelesninger i Forvaltningsrett. Om noen hadde funnet på å legge ut hele forelesningene i Statsrett på video, tviler jeg på om vi studenter hadde ansett dette som et godt pedagogisk tiltak. En gørr kjedelig forelesning er like kjedelig, og fører til like lite læring, på video som den er live i et auditorium.
Som Professor Arve Hjelseth ved NTNU skriver i «Hva mener vi med digital undervisning«: Det er som om de faktisk tror at det som formidles i en undervisningssituasjon er ferdigtygd kunnskap, som det bare gjelder å stappe inn i skolten på forsvarsløse studenter. Men det er jo ikke det som er poenget med undervisning. I så fall ville det være tilstrekkelig å lese pensum. Eventuelt kunne jeg som lærer lest høyt fra pensum, hvis enkelte studenter synes det er for slitsomt å lese selv.
Og her er vi ved selve kjernen; En forelesning skal fremme læring. En fremstilling av fagstoffet skal altså støtte studentenes læring, og i dag da studentaktiv undervisning har fått et stort fokus er vel de fleste enig i at en forelesning i form av opplesning fra manus ikke holder mål. En slik forelesningsform holder for den del ikke mål selv i en ordinær campussituasjon.
Selv om de klassiske forelesningene fortsatt finnes, og i mange fagområder muligens fortsatt har sin misjon, har mange av oss for lengst gått over til andre formidlingsmåter. Som det påpekes i kommentarfeltet til den innledningsvis nevnte artikkel i Khrono, kjøres undervisningen nå i ulike kombinasjoner av praktisk arbeid og dialog mellom studenter og foreleser. Å filme dette, mens man samtidig beskytter studentenes personvern og tar hensyn til at enkelte studenter ikke vil ha sine spørsmål, kommentarer og innlegg på video, er døfødt.
Selv gikk jeg helt bort fra den klassiske forelesning i 2002, og har siden organisert min undervisning etter prinsippene for «omvendt klasserom» med konkrete arbeidskrav/ prosjekt der fokuset er på studentenes arbeidsprosess frem mot eksamen. For å støtte opp under studentenes læringsprosess legger jeg ut korte videosnutter, gjerne kombinert med andre formidlingsformer som podcast, PowerPoint og blogg. Videoene (jeg kaller dem «triggere») ligger i de fleste tilfeller åpent på YouTube. Mens disse er meningsfulle for de studenter som tar aktivt del i undervisningen, er de neppe særlig nyttige for de som ikke arbeider med de case og prosjekter som utgjør kjernen i min undervisning.
En forelesning, uansett form, er kontekstavhengig. Selv om jeg er tilhenger av at undervisning i størst mulig grad skal være åpen for alle, gir det seg selv at en forelesningsvideo løsrevet fra det som bør være kjernen i undervisningen – samspillet mellom foreleser og studenter – ikke gir mye menig for tilfeldige seere via YouTube.
Når fokuset er på studentens aktive arbeid med fagstoffet (inklusive diskusjon studentene i mellom, og mellom student og meg som foreleser), og der den enkelte students læring er sentralt, blir hele ideen om opptak av det som foregår i auditoriet tøvete.
Å ta opp en forelesning (enten den er kort eller lang) på video har kun berettigelse der dette er del av en klar pedagogisk tanke, og der en slik utlegging vil støtte studentenes oppnåelse av læringsmålene.
Slik jeg ser det er det altså læringen som må være sentralt her, og ikke enkelte studenters (helt legitime) behov for å være andre steder enn på campus.
