«Hvert sekund tar vi valg på nett. Vi klikker på lenker, godkjenner tilganger, deler informasjon og svarer på meldinger – ofte uten å tenke oss om.»
NorSIS, Sikkerhetsmåneden 2026
Det er sjelden at et sikkerhetstema treffer så presist som årets. For digital dømmekraft er ikke et abstrakt begrep, men en helt konkret ferdighet vi alle bør utøve hver eneste dag. Og i en tid der sosial manipulering, kognitiv krigføring og KI‑myter har blitt en del av vår digitale virkelighet, er disse små valgene blitt en viktig beredskapsmessig faktor.
Alle vi som underviser, leder, trener og veileder – lærere, forelesere, instruktører i Forsvaret og Sivilforsvaret – står midt i skjæringspunktet mellom teknologi, mennesker og samfunnssikkerhet.
Digital dømmekraft: Den nye basisferdigheten
Digital dømmekraft handler om evnen til å stoppe opp et øyeblikk, vurdere situasjonen og ta et bevisst valg. Det høres enkelt ut. Men i praksis krever det motstand mot tre sterke krefter:
1. Sosial manipulering – den elegante forbrytelsen
Som beskrevet i Påskekriminelt – Sosial manipulering, trenger kriminelle og fiendtlige aktører verken våpen eller datavirus – bare din tillit. Sosial manipulering fungerer fordi den utnytter menneskelige svakheter: hastverk, høflighet, autoritetstro, frykt og nysgjerrighet. Det Katharina Krombholz, Heidelinde Hobel, Markus Huber og Edgar Weippl gjennomgår i pensumartikkelen «Advanced Social Engineering Attacks» fra 2014 er like aktuelt i 2026.
Når 80 % av voksne nordmenn bruker sosiale medier daglig, og når barn og unge får nyhetene sine fra TikTok, Snapchat og YouTube, er det ikke rart at manipulasjon har blitt en lavterskeltrussel. Små valg, som det å klikke på en lenke, svare på en melding eller dele et bilde, kan åpne døren for store konsekvenser.
2. Sosiale medier som krigsskueplass
Innlegget Fra lek og læring til krigsskueplass viser hvordan sosiale medier har blitt en arena for kognitiv krigføring. Algoritmer er ikke nøytrale; de er designet for å påvirke oppmerksomhet, følelser og adferd. Når diktaturstater bruker TikTok som psykologisk operasjonsplattform, er det ikke lenger bare «innhold» vi scroller gjennom, det er påvirkning.
Digital dømmekraft betyr å forstå at det du ser eller leser, ikke nødvendigvis er det som er sant, viktig eller tilfeldig.
3. KI‑mytene som svekker dømmekraften
I Den farlige drømmen om KI beskrives hvordan samtaleroboter som ChatGPT og Copilot ofte tillegges egenskaper de ikke har. Når både media og politikere omtaler statistiske tekstgeneratorer som «intelligente», skapes en teknologisk analfabetisme som gjør oss mer sårbare.
Digital dømmekraft betyr å vite hva samlebegrepet «KI» egentlig innebærer, og hva det ikke innebærer. Det betyr å forstå at en samtalerobot ikke har innsikt, ikke har intensjoner og ikke har forståelse. Den kan hjelpe deg med formuleringer, men den kan ikke ta beslutninger for deg. Å overlate dømmekraft til en maskin er ikke bare faglig svakt – det er en sikkerhetsrisiko.
Hvorfor dette er kritisk for lærere, instruktører og befal
Vi som underviser og trener andre, står i en særstilling. Ikke bare skal vi beskytte oss selv, vi skal også lære bort dømmekraft til andre. Og i en tid der både barn, unge og voksne lever i en digital virkelighet som er mer manipulerende enn informativ, er dette en del av samfunnsberedskapen.
Digital dømmekraft er ikke bare en individuell ferdighet. Det er en kollektiv motstandskraft.
Tre områder der små valg får store konsekvenser i deres arbeid:
Undervisning: Elevene deres bruker KI‑verktøy, sosiale medier og digitale plattformer ukritisk. De trenger veiledning i å forstå teknologien, ikke bare bruke den. Barn og unge er ikke født med kunnskap om det digitale. De er først og fremst superkonsumenter av digitale medier (som resten av befolkningen).
Beredskap og sikkerhet: Forsvaret, Sivilforsvaret, politiet og andre beredskapsetater, samt skoleverket og universitetssektoren, er mål for påvirkning, desinformasjon og sosial manipulering. Et feil klikk kan gi innsyn i systemer, rutiner eller personell.
Profesjonell rolle: Som fagpersoner er dere autoriteter. Når dere deler, liker, kommenterer eller videreformidler digitalt innhold, påvirker dere andre, og kan selv bli utnyttet.
Digital dømmekraft i praksis: Fem refleksjoner
Dette er ikke en sjekkliste, men en mental holdning:
1. Stopp opp før du klikker
Hastverk er den største sårbarheten i digital adferd.
2. Spør: «Hvem tjener på at jeg tror dette?»
Et enkelt spørsmål som avslører mye av den kognitive krigføringens mekanikk, så vel som kommersielle aktørers reklamefremstøt knyttet til sekkebegrepet KI.
3. Ikke la teknologi tenke for deg
Såkalt «KI» kan være nyttig, men er kun programlinjer fokusert på bl.a. statistisk analyse av tekst og kan ikke tenke eller foreta kloke valg.
4. Vær bevisst på hva du deler
Informasjon om deg, dine barn, dine kolleger eller din arbeidsplass er råmateriale for manipulasjon.
5. Tren dømmekraft som en ferdighet
Digital dømmekraft er ikke medfødt. Den må øves i klasserommet, via større eller mindre beredskapsøvelser, i hverdagen både på jobb og ved kjøkkenbordet.
Konklusjon: Dømmekraft er vår viktigste digitale beredskap
I 2026 er ikke den største digitale trusselen avansert teknologi. Det er menneskelig uoppmerksomhet.
Digital dømmekraft er evnen til å ta små valg som hindrer store konsekvenser. Det er evnen til å gjennomskue manipulasjon, motstå påvirkning, forstå teknologi og handle med bevissthet.
For dere som underviser, leder og trener andre, er dette ikke bare et personlig ansvar men en profesjonell plikt. For digital dømmekraft er ikke kun en ferdighet. Det er en del av samfunnets motstandskraft mot aktører som ikke vil oss vel.
«We have designed our civilization based on science and technology and at the same time arranged things so that almost no one understands anything at all about science and technology. This is a clear prescription for disaster.»
Today’s large language models are phenomenal at pattern recognition. But they don’t truly understand causality. They don’t really know why A leads to B. They just predict the next token based on statistical correlations.
Som samfunnsinformatiker med fokus på Human‑Centric Security har jeg plassert meg i kretsen av nasjonale og internasjonale akademikere som er kritiske til hvordan begrepet «KI» brukes i offentligheten. Og jeg har i andre innlegg påpekt at ChatGPT og lignende samtaleroboter ikke er intelligente og dermed heller ikke klare eksempler på KI.
«Så hva er kunstig intelligens? Først og fremst er det et gammelt fagfelt med et misvisende navn. Som helhet har fagfeltet vært en skuffelse, fordi ordet «intelligens» antyder et løfte disse løsningene aldri har vært i nærheten av å innfri. Samtidig er ideer derfra blitt brukt til å lage IT-løsninger i flere tiår.» – Bjørn Stærk, 2023 (2)
I tittelen på dette innlegget har jeg likevel valgt å benytte forkortelsen «KI» siden dette begrepet stadig brukes i media og i akademia, selv om det åpenbart kun er samtaleroboter – store språkmodeller i forbindelse med samtalegrensesnitt – det egentlig skrives om.
I desember 2025 la Malthe-Sørenssen-utvalget frem en første betenkning, der et av rådene er å bruke «KI» til sensurarbeid. For meg er det totalt uaktuelt å følge en slik oppfordring, og begrunnelsene for det er følgende:
Teknisk
«Språkmodeller er lagd for å skrive gode setninger, ikke for å undersøke virkeligheten» – Førsteamanuensis Inga Strümke, 2025 (3)
Som mine ulike feltobservasjoner fra praktiske tester av et utvalg samtaleroboter gjennomført i perioden 2022–2025 viser, er disse verktøyene ikke i stand til å levere gode besvarelser på eksamensoppgaver utformet i tråd med høyeste nivå i Blooms taksonomi.
Jeg har i løpet av 2025 også foretatt tester av hvorvidt samtaleroboter kan foreta vurdering av studentbesvarelser. Tekster strippet for alle henvisninger til studentidentifikasjoner ble lastet opp, sammen med omfattende sensorveiledninger og den kvalitative beskrivelsen av karaktersystemet for universitets- og høgskolesektoren.
Til tross for omfattende «promting» ble resultatet like ubrukelig som forventet. Statistiske beregninger designet for å finne mønstre er uegnet til å vurdere studenters evne til analyse, syntese og evaluering knyttet til helt spesifikt fagstoff og til egen yrkesvirkelighet, evne til å reflektere over egen læring og evne til å finne gode (og etterprøvbare) fagkilder for å bygge opp under egne faglige refleksjoner. De statistiske beregningene hadde selvsagt heller ingen mulighet til å vurdere en students faglige progresjon fra første utkast levert til veiledning til endelig innlevering av en fullstendig fagtekst kombinert med praktisk verktøybruk (utforming av dataspill, digitale læringsrom i et LMS, osv.).
Som teknolog med kunnskap om hvordan slike system rent faktisk fungerer, var det negative resultatet ikke særlig overraskende.
Det juridiske
«Men de overser forvaltningsrettens dypere kommunikative rasjonale: Hvor mye av sensors vurdering kan bli erstattet av KI før man kommer på kant med forvaltningens evne til å kommunisere?» – Førsteamanuensis Tarjei Ellingsen Røsvoll, 2025 (4)
Det begynner å bli mange år siden jeg, som student ved Offentlig rett i Bergen, hadde gleden av å oppleve professor Arvid Frihagen sine ytterst inspirerende forelesninger i forvaltningsrett. Og det er også lenge siden jeg underviste informatikkstudenter i de deler av forvaltningsretten som hadde direkte relevans for de som senere skulle ut i jobber som IT-sjef eller systemansvarlig.
Men når jeg leste Malthe-Sørenssen-utvalget sine tanker om å overlate sensuren til et digitalt system, var det første som slo meg at dette kunne umulig være i tråd med norsk rett.
I forvaltningsretten har vi noe som heter «forvaltningens menneskelige ansikt», og slik jeg ser det er bruken av samtaleroboter til sensur et klart brudd på studentenes soleklare rett til at all vurdering av deres arbeid er utført av en fagperson som så kan forankre og begrunne karaktersettingen i eget faglige skjønn, slik det har kommet til uttrykk i forelesninger, veiledninger og i sensorveiledninger og klart forankret i den generelle, kvalitative beskrivelsen for karakterene A-F i karakterskalaen fastlagt for universitets- og høgskolesystemet.
Det etiske
«AI systems can often operate as «black boxes» in which the decision-making process is opaque. This lack of transparency can undermine trust and make it difficult for educators and students to understand how assessments are determined.» – Moumita Bhose, 2024 (5)
Når jeg i alle mine fagemner krever at studentene skal løfte fram egne tanker basert på egne erfaringer og faglige refleksjoner, følger det med en etisk forpliktelse: Studentene må kunne forvente at deres arbeider vurderes av meg som fagperson, slik jeg peker på over. Å sette bort karaktersettingen til statistiske beregninger vil kunne svekke tilliten til meg som veileder og fagperson, redusere mitt klare ansvar for seriøs og faglig individuell vurdering, og undergrave hele læringsprosessen.
Konklusjon
Å bruke såkalt «KI» til sensurarbeid kan føre til feilvurdering av komplekse besvarelser, brudd på forvaltningsloven og en alvorlig svekkelse av student-veileder-relasjonen. For meg er dette derfor helt uaktuelt.
…not everything that can be counted counts, and not everything that counts can be counted.
William Bruce Cameron, 1963
Academic social media: game-changer or smoke and mirrors? We’re told to tweet, post, and share to boost impact—but does it really work? Behind the glossy badges and inflated scores lies a harsh truth: most “engagement” is just academics talking to academics. Add copyright risks, endless profile updates, and metrics you can hack in minutes, and the promise of outreach starts to look like a digital masquerade. Real influence? It still comes from solid research, trusted networks, and meaningful teaching—not chasing likes.
Climbing the Social Media Pole
I’ve been fooling around on Internet since 1994 and most of the time in a professional capacity. Seriously influenced by people like Howard Rheingold, and curiously exploring the various possibilities for academic use of WWW, I’ve built quite a presence online over the years using every Social Media (or Web 2.0 as it was once called) tool as soon as it appeared. But as everyone that have been active users of Internet know, keeping track of multiple profiles, and keeping them alive and updated, is exhaustingly time consuming. At a certain moment, I reached a point where I felt nauseated and tired of everything connected with the Net and withdrew from almost all online tools.
But it is not easy to keep completely away from social media. As a conscripted officer in the Norwegian Civil Defence with staff duties (2013 – 2021) Facebook was the main source of information on what went on within my Civil Defence district. And truth be told; I also missed the online contact with my old team mates from the Home Guard School and Training Centre (2012). So back I went, creating a new profile. As a dean, I had some lecturing so Twitter became, again, a useful tool. But that was it, I thought. No more profiles on the Net.
And then, in 2014, I went back to full time lecturing and everything changed. Because now, having papers publicised in international peer reviewed journals is no longer enough. Our university managers, as well as our lords and masters from the Ministry of Education, speaks of reaching out to a broader audience and that as much as possible of our work are to be open access. And suddenly one is urged to go back on the Net and immerse one selves in various online services.
The tools and all the work that follows
There are infinite possibilities of reaching far and wide using various social media services, and let’s face it; it is difficult to reach out to a large audience from a scientific journal. Not only are these journals mostly read only by our colleagues, but the possibility of having our journal entries cited by fellow researchers are slim. Not because we necessarily write badly or that our work is uninteresting, but because so many of us works within small niches. I have my selves spent most of my academic career pondering how to get computer science students enthusiastic about Social Informatics, or how to motivate students of asynchronously online courses to carry on. While this is important enough for me, and hopefully also for my students, it is neither rocket science nor is it the most popular scientific field in the world. But will enrolling in various Social Media services help you to reach out to a larger audience? Not necessarily.
Let’s have a look at some of the things you might do to be visible as an academic online. Many university managers will point you in the direction of ResearchGate.net and Google Scholar. The last one in order to create an overview of where and how often your papers are cited by others, and the first one because… well, I guess because “everyone else” is there and this is the only academic profiling tool they know of (a part from Google Scholar). So, by creating profiles on these two services, all your troubles are over right? Wrong! To utilise both Google Scholar and ResearchGate demands quite an effort. Like most social media profiles, they need constant updating to stay interesting and/or correct as for your list of publications, and preferably they should be paired with other tools like Twitter, ORCID, Impactstory, Mendeley and Quora. This will increase your online presence and could work favourably as for your so called “impact score”.
ResearchGate have developed into a well-known social networking site for researchers, where they may share papers, ask and answer questions, and find collaborators. In order to use the site, you need to have an email address at a recognized institution or to be manually confirmed as a published researcher in order to get an account. After signing up you create your user profile and might start uploading research papers, data, chapters, presentations, etc. You may also follow the activities of other users and engage in discussions with them, and this way start building a network and perhaps even enter into research cooperation with one or more of your contacts.
Impactstory is an open source, non-profit and web-based tool that provides altmetrics to help researchers measure the impacts of all their research outputs—from traditional ones such as journal articles, to alternative research outputs such as blog posts, datasets, and software. You may use your Twitter account to sign up, but how much this site uses your Twitter activity to measure your impact score is unclear to me. Signing up to Impactstory quicly pushes you to ORCID, as this is the key tool Impactstory uses to gain an overview of your publications. According to ORCID its aim is to aid «the transition from science to e-Science, wherein scholarly publications can be mined to spot links and ideas hidden in the ever-growing volume of scholarly literature». They also give the researcher a possibility to have «a constantly updated ‘digital curriculum vitae’ providing a picture of his or her contributions to science going far beyond the simple publication list».
Mendeley is a desktop and web program produced by Elsevier for managing and sharing research papers, discovering research data and collaborating online, and Twitter I guess does not need much of an introduction. To use Twitter as a dissemination tool you must have followers, preferably many. Your follower count is considered a measure of your influence. The more followers you have, the more you’ll attract, and – in theory – the more you can use your influence to reach your peers, students and other interested parties. But to get followers you have to put in a lot of time of strategic actions, and at the end of the day you might not really know if any of this had any effect or mattered at all. There are no free lunches in the world of Social Media, and just creating some profiles and then sit back and relax is not really an option.
Since all this is mainly about creating and measuring “impact”, utilising digital tools, the more activity you have online, the better. But most of these tools give poor results if you do not already have international papers. So, if you are an academic who so far have been content with focusing on excellent lecturing and close contacts with students, you will have to make quite an effort in order to have any significant use of these tools. And as soon as you have created all these profiles you are trapped in a never ending story of continuously updating them.
The not so open access, legal problems and some unsettling thoughts
ResearchGate strongly encourages its members to upload scientific papers, and many do so. This creates the impression that the platform is an open-access provider. However, there are two major issues with this. First, uploading journal articles usually breaches copyright law. Second, others must sign in to ResearchGate to read these papers. In reality, this makes it a closed-access service, potentially hosting a large number of copyright violations. Academia.edu, a similar social media site, faces the same problems.
A third issue with ResearchGate, when I first wrote about this, was its use of scores. These scores were meant to reflect your “impact”, but the calculation was not transparent, making it hard to understand what data they were based on. Statements like “Your score is higher than 30% of ResearchGate members” encouraged, in my view, an unhealthy focus on questionable metrics and even the possibility of “gaming” the system.
But what does “impact” really mean? Traditionally, we look at journal rankings or how often our work is cited. Sites like ResearchGate and Impactstory aim to create a broader measure of impact, but without clearly defining the term. Would your score rise if you follow researchers with large networks and high RG scores? What if someone visits your profile using a proxy that randomly changes their IP address? Does a mention in a Wikipedia article, written and edited anonymously, truly reflect impact? Would adding a link to your RG profile on Twitter increase visits—and if so, would that affect your RG score? Twitter might drive curious visitors to your profile, but does that mean your work is reaching a wider audience? I don’t think so. A click on a profile link doesn’t necessarily show genuine interest. And who are your Twitter followers—members of the public, or fellow academics and your own students? If it’s the latter, we’re back to the old problem: journal papers being read only by a small circle of peers.
In 2017 some of my metrics looked like this:
Twitter
2. Impactstory:
3. ResearchGate
The statistics for my tweet are rather straight forward, at least to a certain extent. It seems that 180 persons interacted with it in various ways. But of course, on the Net the systems can only count IP-addresses, and therefore what may seem like individual interactions might not necessarily be so. How the number of 9, 357 is figured out is not clear, neither what «impressions» really entail or why it should matter in the «real world». Impactstory uses the gamification element of badges. Since this tool also focuses on open access, you might get an Open Access badge. I did not get it as I have my papers in ordinary journals, but by uploading a large number of drafts, or even just resumes of papers in for instance ORCID I would not be surprised if Impactstory considers this an adherence to the principles of open access, and award you a badge. And in ReserachGate I achieved the score of 6.49, but have absolutely no clue as to how RG calculated this.
Wanting to understand how ResearchGate counted its impact points in 2017, I repeated the experiment done by professor Kjetil Haugen in 2015. Cloaking my identity using various proxies I viewed my own profile, read and downloaded selected works, and additional shared selected works using one of the Social Media tools RG have made available for this purpose. This was made easy since my selected tool let me share links by simply creating an account with no checking for authenticity. When I started the experiment 1th of March 2017 my RG score was 4, but by the end of the experiment on 10th of March the same year it had increased to 6.49. My conclusion therefore is that nothing has changed since Haugen did his experiment in 2015. In my opinion this renders RG useless as a valid system for measuring individual researchers academic impact. The same goes for Impactstory, and I suspect it will also be true for most of the sites that claims to measure your impact.
My main problem with these Academic Social Media tools is why should these scores matter? They are easy to manipulate, and does not give any real evidence of scientific impact or the individual researchers willingness to be part of the open access movement. Neither do they necessarily give a clear picture of a researcher’s true network. Twitter, who as such is not an Academic Social Media, but might be used as a tool for dissemination, is a great tool to use with students in specific settings, but so far I have found little to prove that my use of it had any impact outside my lectures. But this might be my fault entirely.
Unclimbing and reclimbing the Social Media Pole
Despite (or perhaps because of) having participated in various Social Media for years I again deleted most of my social media profiles in 2017 and 2021. The amount of work you must put into these tools far outweigh any gains they might have and only provides an unnecessary distraction. So far, my most successful international contacts and cooperation’s have been the result of personal acquaintance, not any presence on Academic Social Media.
I re-entered Twitter in 2020 and this time I decided to focus on Preparedness and Cyber Security. My motivation for getting back to Twitter was primarily to keep me informed on various Cyber Security and Preparedness matters. Most of my tweets are done automatically via my Paper.li newspaper.
Looking at my Twitter Analytics two years later, in 2022, I was left with the same question as before; Of what use is this? Twitter has its merits as a tool for discussing topics of interests with other professionals , but not as a tool for dissemination to a broader general public.
Nice that my tweet above got 11 retweets and 17 likes and earned "impressions" but I doubt that it had any impact on parliamentary politicians will to invest in Civil Defence.
Another example of how a Twitter account tries to create attention to an article is this from Alltinget.no:
According to Alltinget.no my article created a lot of engagement. There is no data on the web page of Alltinget that gives any information verifying the statement. But as we see from the engagement details of this tweet, it did not stir much interest on Twitter.
In May 2024 I again deleted my account on Twitter (now rebranded as X), on the grounds that it had become a «dark» area for constant disinformation and fake news. I had enrolled myself in the work of NAFO, but in the end the whole platform seemed irrelevant as a serious arena for communication and with few or little possibilities for actual combating Russian propaganda.
My profile background picture on Twitter (Now X)
What remains of my social media presence outside blogging is a private account on Instagram, an account on Pinterest (none of them in use, but not deleted), and a Flickr account linked to the Getting Involved project. And I have kept my main YouTube account, but only as documentation of my use of trigger videos in teaching.
In June 2025 I decided to explore Bluesky and in December 2025 I again created a profile on Linkedin, albeit without much enthusiasm (which is reflected in my activity there).
And why this return to two social media platforms, despite my distaste for these services? The answer is twofold: partly because I teach about the professional use of social media – including their role as tools for spreading fake news – and partly because it might seem odd that an Senior Lecturer in Computer Science, who has been an active user of the Internet/Web for dissemination since 1995, is not visibly present on any social media in 2025.
Some last ponderings
It all comes down to trust, but even so if we absolutely must be counted and measured, I think the most sensible is to forget about metrics offered by so called Academic Social Media tools and rather focus on papers in scientific journals (though, we have to deal with dubious impact factors also here), newspaper articles (that might reach the general public), and student assessments (that will tell us if we reached our students or not).
Also, I think it would be worthwhile to establish a system for peer reviewing of online lecture resources, like the former Intute project. This might encourage researchers to utilise blogs, wikis, etc. as parts of their lecturing, as well as potentially reaching a larger audience than just via journals. Though, again, we do not really know if the public actually search for such blogs, or that our particular field will generate any public interest. In fact, a small study done in 2013 concludes that most academic blogs are made for our professional peers, rather than for the general public. So perhaps we should be more than happy if we just manage to reach our students hearts and minds through our blogs and other social media tools?
While I am confident that most academics use social media tools appropriately, platforms such as ResearchGate and Impactstory may encourage what could be called “Facebook behaviour”: presenting an idealised image of thriving research activity and professional happiness. These tools can serve as mechanisms for maintaining visibility and securing one’s academic profile—a complex set of measures that might mislead management about the true presence and impact of one’s work. In short: Maskirovka, the academic way.
Addendum: What’s Changed as of December 2025
Since this post was first written, the academic communication landscape has evolved significantly:
ResearchGate Metrics & Copyright
TheRG Score was retired in 2022; current indicators (e.g., “Research Interest Score”) remain opaque and should be interpreted cautiously.
A 2023 settlement with major publishers introducedupload‑time rights checks and private sharing options, reducing—but not eliminating—copyright risk.
ORCID and Persistent Identifiers
ORCID adoption is now near‑universal in many regions and required by funders and journals. Maintaining an up‑to‑date ORCID record is essential for compliance and interoperability.
Open Access Mandates
Plan S continues to shape European OA policy, and the U.S. OSTP memo requires immediate public access to federally funded research by Dec 31, 2025. Repository‑based OA is now the default route; social networks should serve as signposts, not primary access points.
Social Media Shifts
X/Twitter’s role in scholarly communication has diminished due to API restrictions and rising misinformation. Many academics have migrated to Bluesky or other platforms, though network effects remain a challenge.
Altmetrics and Impact Evidence
Altmetrics are best treated as early attention signals, not definitive measures of impact. Combine them with citations, policy uptake, and qualitative evidence for a robust narrative.
Metric Manipulation Risks
Citation gaming and AI‑generated content have increased, especially on Google Scholar.
I feel my core message is still relevant: Likes and follower counts are not proxies for societal impact. We should prioritise quality research, compliant open dissemination, and meaningful teaching evidence over vanity metrics.
«Universitetssektoren er et enkelt og attraktivt sted å drive med spionasje»
Ola Kaldager, tidl. sjef E14
I en tid der krigen raser utenfor vår egen stuedør, og Russland og Kina driver en digital og analog skyggekrig mot både Norge og andre liberale demokratier, er universitetene ikke lenger en fredet oase. En rekke sikkerhetstiltak må nå implementeres, men hvordan gjøre dette slik at det er med å skape god sikkerhetskultur isteden for motstand? Det følgende case ser på et klassisk tilfelle.
Innledning
Universitetet i Lillevik har innført et vedtak om låste dører til ansattes kontorområder på flere studiested. Tiltaket ble annonsert uten at ledelsen offentliggjorde en åpen trusselvurdering eller forklarte hvilke alternativer som var vurdert. Beslutningen fører til sterke reaksjoner fra ansatte og studenter; redusert tilgjengelighet, spekulasjoner om hvem eller hva som utgjør trusselen, dører som bevisst holdes åpne – bl.a. ved at låsemekanismene dekkes av elektrikertape – i protest og et informasjonsvakuum fylt av rykter. Det igangsettes kampanjer mot låsing av dører og mot militarisering av Lillevik universitet. Noen opplever økt trygghet; andre opplever svekket tillit og frykt for at en symbolsk handling (sikkerhetsteater) skjuler reelle sårbarheter som ikke er skikkelig adressert.
Hva skjer i dette caset
Beslutningen er teknisk enkel, kommunikasjonsmessig svak: låste dører uten åpne, etterprøvbare trusselvurderinger.
Reaksjonene spenner fra støtte til aktiv motstand, der sikkerhetstiltaket blir direkte underminerte.
Resultatet: mulig sikkerhetsteater; synlige tiltak som gir følelse av trygghet uten å redusere reell risiko, kombinert med svekket sikkerhetskultur og institusjonell legitimitet.
Læringspunkter for beredskapsstudenter
Skille mellom sikkerhetsteater og reell sikkerhet
Sikkerhetsteater: tiltak som er synlige og symbolske, men mangler risikobasert begrunnelse og måling.
Reell sikkerhet: krever trusselmodellering, konsekvensanalyse, målbare tiltak og kontinuerlig evaluering.
Kommunikasjon som sikkerhetstiltak
Åpenhet om vurderingsgrunnlag, alternativer og konsekvensanalyse er en integrert del av effektiv risikohåndtering.
Manglende forklaring skaper informasjonsvakuum, rykter og motstand som undergraver sikkerheten.
Legitimitet og sikkerhetskultur
Tiltak må være forankret i både faglige vurderinger og i dialog med brukerne for å opprettholde legitimitet.
Tillit fremmer samarbeid om rutiner; mistillit fører til sabotasje og dårlig etterlevelse.
Risikoavveiing og brukerperspektiv
Sikkerhetstiltak må avveies mot tilgjengelighet, læringsmiljø og institusjonens samfunnsoppdrag.
Involvering av brukere reduserer utilsiktede konsekvenser og øker praktisk etterlevelse.
Sjekkliste for reell, risikobasert trygghet
Har ledelsen en skriftlig trussel- og sårbarhetsanalyse?
Er alternativer vurdert og dokumentert?
Er konsekvenser for læringsmiljø og tilgjengelighet analysert?
Finnes målbare suksesskriterier og kontrollmekanismer (f.eks. tilgangslogger, øvelser)?
Er kommunikasjonsplan og involveringsstrategi implementert?
Er det en plan for revisjon og læring basert på erfaringer?
Praktiske øvelser
Øvelse 1 — Rask risikovurdering (30–45 minutter) Bruk forumet i Canvas til å organisere dere i team (maks 6 deltakere pr. team). Benytt så Microsoft Teams (dere har tilgang til Nord universitet sin Office-pakke for studenter) som verktøy for samhandling. Hvert team lager deretter en kort trusselvurdering for å begrunne (eller avvise) låsing av kontordører ved et studiested. Teamene skal identifisere aktør, motivasjon, sannsynlighet, konsekvens og foreslå tre alternative tiltak med kost-/nyttevurdering.
Øvelse 2 — Kommunikasjonsplan (45 minutter) Hvert teame utarbeider en kommunikasjonsstrategi for ledelsen: Hvilke fakta deles; hvilke usikkerheter opplyses; hvordan involveres studenter og ansatte; tidslinje for evaluering og justering.
Øvelse 3 — Rollelek: å håndtere motstand (30 minutter) Simuler et digitalt allmøte via Teams med ansatte og studenter hvor ledelsen presenterer beslutningen. Et team spiller ledelse, et team skeptikere. Øv på åpen dialog, svar på kritikk og konkrete tiltak for å bygge tillit.
Oppgave etter økten Skriv et kort notat (max 800 ord) med anbefalt vei videre for Universitetet i Lillevik: beslutningsgrunnlag, kommunikasjon, implementeringskontroller og evalueringspunkter. Begrunn synspunktene i relevant litteratur, med kildehenvisning i tekst i tråd med APA-stilen. Legg så inn et refleksjonsnotat (eget kapittel) i notatet der både teamenes og den enkeltes tanker om individuelle og felles læringsprosesser og utbytte knyttet til det å jobbe med dette arbeidskravet beskrives. Til endelig innlevering (mappestenging) tas også med eventuelle endringer som er utført etter råd/veiledning. Dette gjøres i et eget underkapittel i fellesdelen . Helt til slutt i notatet skal det settes opp en litteraturliste i APA-stilen.
Refleksjonsspørsmål til slutt
Hvordan burde ledelsen i dette caset balansert behovet for å publisere en redigert trusselvurdering for å bygge legitimitet og medvirkning mot risikoen for at offentliggjorte opplysninger svekker operasjonell sikkerhet?
Hvordan kan man balansere behovet for tilgjengelighet i akademia mot kravet om sikkerhet?
Når blir et synlig sikkerhetstiltak mer skadelig enn nyttig for den totale sikkerheten?
Hvilke kommunikasjonsprinsipper ville du brukt for å unngå informasjonsvakuum og rykter i dette caset?
Hvordan ville du målt om låste dører faktisk reduserer relevant risiko?
... den geniale måten din med å legge opp meget innholdsrik asynkron undervisning på. Fremstår på mange måter som det mest interessante undervisningsopplegget jeg har vært borti, med en ufattelig bred inngang og dekning til alt fra fagstoff, veiledninger og henvisninger, som utsetter studentene for den mest relevante utfordringen i dag: sortering, siling og bruk av riktig, adekvat og troverdig informasjon i et absurd mylder av kilder, stoff og henvisninger.
- Student ORG5005, 2025
ORG5005 startet opp første gang våren 2020.
Emnets fokus er egen bevisstgjøring rundt digitale trusler og den enkeltes ansvar for digital beredskap. Denne begrensningen ble valgt for å kunne gjøre et i utgangspunktet enormt fagemne til noe som er gripbart for den enkelte student.
Studentene er i svært liten grad IT-teknisk personell eller ingeniører og emnet berører følgelig ikke de tekniske sidene ved digital sikkerhet. Det store flertallet jobber heller ikke med IKT-sikkerhetsspørsmål eller cyberforsvar til daglig, og det er vanskelig å drifte et fagemne som både tilfredsstiller flertallets behov og behovene til en eller to personers spesialkunnskap.
Fagemnet har følgelig ikke som mål å gjøre studentene i stand til å bekjempe hackere – enten de er kriminelle eller statlige aktører, men skal trigge refleksjoner som til slutt kan være med å gjøre den enkelte student til en bedre beredskapsleder, og ikke minst en mer sikkerhetsbevisst borger i et nesten heldigitalt samfunn. Håpet er at den enkelte student etter å ha gjennomført ORG5005 skal forstå at egne holdninger og egen digital beredskap har betydning for den totale beredskapen, – både hos egen arbeidsgiver og for nasjonens digitale beredskap. Studentene skal også være i stand til å drive bevisstgjøringsarbeid i egen organisasjon, herunder bidra til beredskapsøvelser der bortfall av digital infrastruktur inngår.
«Bruker du PC, nettbrett eller mobiltelefon er du et digitalt mål. Det er uavhengig av hvem du er, hva du driver med og hvor du bor. Uavhengig av hva du arbeider med i din virksomhet er du med andres øyne veien inn til virksomhetens verdier. Med noen grep kan den enkelte selv bidra for å sikre arbeidsplassen og gjøre for å sikre seg selv og sine egne digitale verdier litt bedre» – Fagdirektør Roar Thon, NSM, 2025 (1)
Universitetsstudier har alltid hatt som funksjon å utdanne selvstendige kandidater med god vurderingsevne og god evne til kritisk tenkning, og dette er også funksjonen til ORG5005.
ORG5005 er på 7.5 studiepoeng og et fagemne på 7,5 stp. tilhørende EVU-segmentet der studentene studerer på deltid er beregnet til om lag 200 arbeidstimer. Studiepoengberegningen kan relateres til råd om arbeidsbelastning pr. studiepoeng gitt i den internasjonale ECTS-skalaen og nasjonale (UHR) retningslinjene som sier at 1 studiepoeng svarer til en normal arbeidsbyrde på mellom 25 og 30 arbeidstimer.
Siden det gis individuell veiledning på hver besvarelse til de to arbeidskravene og studentene skal kunne jobbe videre med disse to besvarelsene frem mot mappestenging (eksamen består kun av å levere inn ferdigutviklede besvarelser på to arbeidskrav) i slutten av semesteret, blir arbeidsmengden erfaringsmessig overkommelig. Men det krever at studentene har en stor grad av selvdisiplin og er god på å organisere egen tidsbruk.
For å hjelpe studentene med planleggingen av egen studietid med dette emnet, er all informasjon og fagstoff på plass i Canvasrommet til fagemnet senest i midten av desember. Dermed vil studentene ved semesterstart januar kunne ha kontroll på all nødvendig informasjon og samtidig være trygg på at det ikke kommer plutselige kontrabeskjeder eller ikke-varslede oppgaver.
Siden ORG5005 er et asynkront fagemne som er ment å nå det store flertallet som ikke har anledning til å delta på samlinger, ei heller digitale, er det ingen digitale forelesninger i sanntid.
1)ORG5005 er designet som et asynkront, heldigitalt emne, og har ingen samlinger på campus eller synkrone samlinger via Zoom eller Teams.
2)Undervisningsmedie: Canvas med tekst, lyd og video.
3) Arbeidsmåte: Studentaktiv læring med asynkrone forelesninger, og to obligatoriske arbeidskrav som skal utføres individuelt og leveres inn til individuell veiledning. (Frivillig og ikke knyttet til eksamensretten). Deretter videreutvikles besvarelsene iht. veiledning og leveres i sine endelige versjoner i Inspera innen oppsatt eksamensdato.
4)Ingen trenger å ta seg fri fra jobb for å gjennomføre ORG5005 og dere jobber i deres eget tempo og når dere selv vil innenfor de frister som er satt for innlevering av besvarelser til veiledning. Selv de som skal ut i INTOPS har mulighet til å fullføre ORG5005. Får dere ikke tid til å levere til veiledning innen oppsatt frist, søker dere om utsettelse via e-post direkte til faglærer. De som ser at arbeidsdag, studiedag og hverdag ikke gir rom for innlevering til veiledning, bruker de generelle veiledningsdokumentene og «Retningslinjer for mappevurdering» som grunnlag for endelige besvarelser på de to arbeidskravene.
5) Det blir ingen synkrone samlinger i Zoom eller Teams. Alt, inklusive fagansvarliges velkomsthilsen og muntlige gjennomgang av organiseringen av ORG5005 er heldigitalt og asynkront.
6)Eksamensform: Mappeevaluering med karakter (A – F)
Alt fagstoff, videoforelesninger ol. ligger klare i Canvasrommet ved semesterstart.
Det som står i Fremdriftsplan for ORG5005 VÅR xx endres ikke og datoene kan legges inn i din egen kalender med en gang.
Du får utdelt eksamensoppgavene i form av 2 – to – obligatoriske arbeidskrav i løpet av januar og februar. (Se fremdriftsplanen i Canvasrommet).
Disse jobber du med ut fra fagstoffet som ligger i Canvasrommet og fagstoff du selv finner frem til, de generelle veiledningsdokumentene og eksempler på utkast til besvarelser.
Du leverer dine utkast til besvarelser inn til individuell veiledning, og deretter jobber du videre med de to besvarelsene frem til endelig innlevering (eksamen). Du kan søke om utsettelse på innlevering til veiledning ved en enkel e-post til faglærer.
Eksamen kalles «mappestenging», og du skal levere dine endelige besvarelser på de to arbeidskravene i Inspera.
Info om eksamen finner du i infoboksen Mappestenging ORG5005 – Eksamensinformasjoni Canvasrommet.
Du befinner deg nå i et helt nytt og kanskje fremmedartet miljø. Det er lenker og knapper og faner overalt, og faglærer virker å være lysår unna. Kan dette gå bra? Jo da, sett deg godt til rette i godstolen, ta en kopp kaffe (eller te) og senk skuldrene. Vår store filosof Arne Næss Sr. sa en gang at «Det gjør vondt å tenke» og at dette var «en smerte vi ikke bør unndra oss»(1)
Dersom vi godtar dette utsagnet, vil det også gjøre vondt å ta høyere utdanning. Men hele poenget med høyere utdanning er vel å presse seg selv ut av komfortsonen, ikke sant? Det er da man lærer 😊 Men selv om det er krevende med rene asynkrone nettbaserte studier så er det ikke så vanskelig som det ser ut.
Dette kommer til å gå bra!
(1) Rothenberg, David: Arne Næss – Gjør det vondt å tenke, Cappelen Damm, 1992
Å løse arbeidskravene i IKT og Læring 1 og 2, vil medføre utstrakt prøving og feiling. I de fleste tilfeller vil studentene måtte gjøre ting de ikke har gjort før. Men dette er jo normen i enhver utdanning.
IKT og Læring 1 og 2 er ikke MOOC-kurs, men nettbaserte universitetsstudier spesielt utformet for profesjonelle undervisere/ instruktører. Vi skal utdanne selvstendige kandidater med god vurderingsevne, som skal kunne ikke bare fungere som gode profesjonelle brukere av digitale medier og verktøy i en undervisningssituasjon, men også kunne fungere som rådgivere for ledelsen.
Disse to 100% nettbaserte og asynkrone programmene er ikke konstruert for andre studenter enn den beskrevne målgruppen, og det tas uten videre for gitt at ingen begynner på studier der program- og emneinformasjonen på nett klart indikerer at dette er etter-og videreutdanning for de som allerede er ferdig med lærer-, befals – eller krigsskoleutdanning og har praksis fra undervisning og/ eller instruksjon.
IKT og læring 1 og 2 hører til i grenselandet mellom samfunnsvitenskap og humaniora, og her finnes ingen evige sannheter. Derfor er vårt fokus hele tiden på å støtte og styrke studentens evne til refleksjoner som kan føre til faglig bevissthet, og derigjennom konkrete tiltak og handlinger i studentens egen yrkespraksis.
IKT og læringsstudiene har sitt fokus på studentaktiv undervisning. IKT og Læring 1 og 2 er dermed ikke forelesningsstudier, men studier der læringen skjer via studentenes konkrete arbeid med arbeidskrav, og derigjennom refleksjon over de gitte tema. «Learning by doing» er her helt sentral og de fagansvarlige er ikke forelesere, men tilretteleggere og veiledere.
Undervisningen i IKT og Læring 1 og 2 er altså ikke sentrert rundt forelesninger, men er en kombinasjon av spesielt utviklede arbeidskrav, fagstoff og individuell veiledning av studentenes utkast til besvarelser.
Jeg skal her gjøre et forsøk på å beskrive det å jobbe med arbeidskravene i IKT og Læringsstudiene på samme måte som en gjennomgang av et dataspill. For de som spiller dataspill vil begrepet «Walkthrough» være velkjent.
En Walkthrough er en strategiguide laget av entusiaster for et bestemt dataspill, og som leder spilleren gjennom spillet nivå for nivå. Siden dagens kommersielle spill ofte er ganske komplisert, kan en Walkthrough være et nyttig verktøy for å finne veien gjennom de ulike nivåene.
Et universitetsstudium kan jo også være ganske så kompliserte å finne frem i.
Walkthrough for IKT og Læring 1 og 2
Hvis vi tenker på IKT og Læringsstudiene som et dataspill, så skal studentene løse to oppdrag for hvert enkelt emne som vil være av både teknisk og teoretisk art (både skriftlig notat og teknisk produkt/ praktisk arbeid).
Hvis vi så sier at dette «spillet» har tre nivå – Nybegynner, Veteran og Elite (Som henviser til arbeidsinnsats ikke tekniske forkunnskaper. Forkunnskaper i form av at man enten er lærer/ instruktør/veileder er selvsagt på plass) – kan vi sette opp følgende veiledende retningslinjer:
Nybegynner:
Gå løs på arbeidskravene uten å lese oppgavetekstene særlig nøye eller benytte seg av de generelle veiledningsdokumentene. Ignorering av en eller flere krav oppgitt i oppgavetekstene.
Minimal til ingen selvstendig deltakelse i forumdiskusjoner der dette er relevant.
Liten eller ingen innsats for å søke etter relevante ressurser på Internett, som kan støtte opp under egen besvarelse og det fagstoff som ligger i Canvasrommet.
Bruk av samtaleroboter for å generere hele eller deler av teksten uten å opplyse om dette. Eller bruk av samtalerobot til fullstendig språkvask, slik at teksten ikke lenger er ens egen.
Slurvete oppsatt besvarelse uten skikkelig drøfting og analyse, og mangelfullt oppsatt refleksjonsnotat iht. krav og forventninger stilt i «Retningslinjer for mappevurdering», mangelfullt/ ikke fungerende produkt eller mangelfullt praktisk arbeid, ingen eller svært mangelfull egenrefleksjon og ingen eller mangelfullt/feil oppsatt kildehenvisninger i det skriftlige notatet.
En besvarelse helt fri for eksempler fra studentens egen yrkespraksis og egne faglige refleksjoner (basert på egen yrkespraksis), satt inn i en fagteoretisk sammenheng, og «overakademisk» tekst som ikke viser spor av studenten som fagperson.
Praktiske produkt (multimedia eller spill) er ikke utført i tråd med oppgaveteksten, og er ikke levert i kjørbar stand.
Å utføre et arbeidskrav som nybegynner vil kunne gi karakter fra F til D.
Veteran:
Studenten har lest gjennom både «IKT og Læring – FAQ: generelt, arbeidskrav, eksamen» og «Retningslinjer for mappevurdering».
Studenten leser oppgavetekstene nøye, og har gått gjennom de ulike forelesnings- og fagressursene, herunder de generelle veiledningene (der disse er lagt ut sammen med arbeidskravet).
Studenten har foretatt selvstendige søk etter relevante tilleggsressurser på Internett.
Studenten har deltatt i forumet enten ved å stille konkrete spørsmål eller dele refleksjoner der dette var relevant.
Studentens skriftlige arbeid er ryddig og inneholder gode drøftinger og analyser forankret i relevant faglitteratur og forskning slik en universitetsbesvarelse skal være, og har med et godt oppsatt egenrefleksjonsnotat, iht. «Retningslinjer for mappevurdering».
Studenten viser god evne til å sette egen yrkespraksis og egne faglige refleksjoner (basert på egen yrkespraksis) inn i en fagteoretisk sammenheng. Studenten bruker eksempler fra egen yrkespraksis aktivt for å understreke egne faglige refleksjoner. Studenten som fagperson kommer klart frem gjennom hele teksten.
Der studenten har benyttet samtaleroboter som del av tekstarbeidet, er dette markert og opplyst om. Fullstendig språkvask som endrer teksten fra studentprodusert til samtalerobot-produsert forekommer ikke.
Studenten har kildehenvisninger knyttet til alle sine eksempler og faglige refleksjoner, og disse er i tråd med APA-stilen.
Studenten har lest kildene denne lister opp i kildehenvisningen og har ikke brukt samtalerobot til å generere kilder.
Studentens produkter er klart forankret i egen undervisnings/ instruksjons-praksis, kjørbare og i henhold til oppgaveteksten, så også annet praktisk arbeid definert i arbeidskravene.
Å utføre det enkelte arbeidskrav som veteran vil kunne lande en trygg og solid C.
Elite:
Å ta fatt på arbeidskravene i «Elitemodus» vil si å gjøre det samme som beskrevet over for Veteran, men i tillegg:
Delta aktivt i forumet med egne faglige debattinnlegg der dette er relevant.
Studentens skriftlige arbeider er grundige og har faglig tyngde, med klare eksempler fra egen yrkespraksis og korrekt oppsatte kildehenvisninger som understøtter de erfaringsbaserte vurderingene.
Studentens egenrefleksjoner er konkrete og grundige. Vedkommende refererer, gjerne kritisk, både til fagressursene – engelske som norske – som ligger i Canvas, men gjerne også til annen litteratur som denne selv har funnet, samt egen erfaring som lærer/ instruktør og bruker av digitale medier.
Studentens produkter er utviklet ut over det oppgaveteksten krever, og dennes praktiske arbeid viser både innsikt og engasjement ut over det som kan forventes.
Å utføre arbeidskravene på dette nivået vil kunne gi karakterresultat B – A, avhengig av i hvor stor grad studenten viser meget god vurderingsevne og selvstendighet (B), eller leverer en fremragende prestasjon (herunder produkter og praktisk arbeid) som klart utmerker seg (A).
Epilog
Det mange feiler på i IKT og Læring 1 og 2 er skrivingen av fagtekstene til det enkelte arbeidskrav. Her blir det ofte enten mangelfull analyse/ drøfting og manglende forankring av egne meninger i relevant fagstoff, eller en ordrik tekst med mange kildehenvisninger men helt fri for eksempler og refleksjoner fra egen yrkespraksis. Utstrakt bruk av samtaleroboter (ChatGPT, Gemeni, Copilot ol.) for å strukturere en fagtekst eller «gjøre teksten mer akademisk» ender ofte opp med tekster fri for den ytterst viktige individuelle forankringen i egen yrkespraksis, og dermed til lave karakterer (D til E).
Et annet punkt der en del kommer til kort, er det obligatoriske kapittelet «Refleksjonsnotat» (obligatorisk tittel). Her er det den enkelte students evne til metakognisjon som bedømmes, jfr. «Retningslinjer for mappevurdering». De som her velger å be en samtalerobot (ChatGPT etc.) om å sette opp dette kapittelet, vil fort kunne ende opp med en irrelevant og «mekanisk» fremstilling av læringsrefleksjoner som igjen gir en klar E eller D i endelig karakter.
Arbeidskravene ved IKT og Læring 1 og 2 kan være ganske åpne og det er for å kunne gi mulighet for kandidatene til å vise stor grad av selvstendighet og vurderingsevne, og dermed også gi mulighet for å skille ut A og B-kandidater.
«Retningslinjer for mappevurdering» som er tilgjengelig i samtlige emnerom i Canvas fra studiestart, representerer klare krav og forventninger til studentens skriftlige arbeider. Velger studenten å ikke følge disse, velger denne også vekk muligheten for å oppnå de høyeste karakterene.
Ved IKT og læringsprogrammene finnes ingen «Alle skal med»-policy.
Du befinner deg nå i et helt nytt og kanskje fremmedartet miljø. Det er lenker og knapper og faner overalt, og faglærer virker å være lysår unna. Kan dette gå bra?
Jo da, sett deg godt til rette i godstolen, ta en kopp kaffe (eller te) og senk skuldrene. Vår store filosof Arne Næss Sr. sa en gang at «Det gjør vondt å tenke» og at dette var «en smerte vi ikke bør unndra oss».
Dersom vi godtar dette utsagnet, vil det også gjøre vondt å ta høyere utdanning. Men hele poenget med høyere utdanning er vel å presse seg selv ut av komfortsonen, ikke sant? Det er da man lærer Men selv om det er krevende med rene nettbaserte studier så er det ikke så vanskelig som det ser ut.
«Men når en stor del av befolkningen bruker en anselig mengde timer hver dag på hjernedød aktivitet på sosiale medier, presumptivt for underholdning, tidtrøyte og ikke-fysisk kontakt søking, så har dette alvorlige sosiale og psykologiske konsekvensene.»
Sosiale medier har gått fra å være digitale lekeplasser til å bli arenaer for kognitiv krigføring. Med TikTok som våpen og algoritmer som ammunisjon, retter brutale diktaturstater som Russland og Kina seg mot oss voksne så vel som våre barn og unge – med mål om å svekke demokratiet innenfra. Den digitale hverdagen vår er i ferd med å bli en beredskapstrussel
Innledning
I en verden hvor informasjon er like tilgjengelig som luft, har kognitiv krigføring blitt et viktig konsept. Sosiale medier, med sin evne til å både spre informasjon raskt og bredt og samtidig virke sløvende på brukernes kognitive prosesser , har blitt en veritabel slagmark for denne typen krigføring.
I det følgende gir jeg en lett, og ytterst grunnleggende, gjennomgang av dette interessante problemområdet.
Kognitiv krigføring
Kognitiv krigføring handler om å påvirke folks oppfatninger og beslutninger gjennom manipulasjon av informasjon. Det kan være alt fra å spre falske nyheter, til å skape splid og mistillit mellom grupper i samfunnet. Målet er å svekke motstanderens evne til å tenke klart, ta rasjonelle beslutninger og handle effektivt.
Denne formen for krigføring har sin bakgrunn i en kombinasjon av det tekniske knyttet til det vi kaller «informasjonskrigføring», og fra det menneskelige aspektet av «myk makt». Sånn sett har det mye til felles med «Psy-Ops» eller psykologiske operasjoner.
Kognitiv krigføring handler altså som regel om å presentere en skjev fremstilling av virkeligheten, som oftest ved hjelp av digitale medier og verktøy, for å lette eller fremme spesifikke mål. Det at informasjonsteknologi er blitt en så integrert del av våre liv gir påvirkere uendelige muligheter.
Som leder av undervisningsprosjektet «Gå inn i din tid» der fokuset var bekjempelse av Internettbaserte overgrep mot barn og unge, hadde jeg selvsagt også et blikk på mulige negativ bruk av disse tjenestene. Men i flere år hadde jeg først og fremst et overveiende positivt syn på sosiale medier. Nå har jeg imidlertid begynt å miste troen på disse plattformene som arenaer for læring. De negative effektene begynner å bli for store.
I dagens heldigitale mediesamfunn har sosiale medier blitt en integrert del av vårt daglige liv. Og nettopp fordi nesten alle lag av samfunnet mer eller mindre bevisstløst har integrert seg og sine liv med det digitale, er sosiale medier blitt en ideell plattform for kognitiv krigføring. Med sin evne til å nå ut til store deler av befolkningen på kort tid, kan informasjon – enten den er sann eller falsk – spres raskt. Dette kan skape forvirring, frykt og og undergrave tilliten til offentlige institusjoner og til vårt politiske system. I tillegg kan polariserende innhold bidra til å skape splid i samfunnet, noe som kan være destabiliserende.
Både Kina og Russland er dypt involverte i denne type krigføring og blant annet TikTok har vist seg som et ypperlig medium for begge staters spesialister på kognitiv krigføring. Og barn og unge er en særlig utsatt gruppe. Det er disse som en gang skal videreføre de liberale demokratiske verdier, og dermed blir de viktige mål i den pågående krigen som lenge har rast i de digitale rom.
Kan russiske og kinesiske påvirkningseksperter undergrave unges tro på den liberale rettsstaten vil dette på lang sikt kunne føre til sviktende forståelse for viktigheten av å kjempe aktivt for demokratiet. Og når man ikke frem med politisk undergraving, så kan man pøse på med innhold som svekker barn og unges selvforståelse og mentale hygiene. Jo mer depresjoner, jo mer selvskading og jo mer mobbing man kan fremelske, jo mer kan man svekke demokratienes motstandskraft mot brutale diktaturstaters langsiktige arbeid for en ny verdensorden.
De viktigste tiltakene vi kan gjøre er som følger:
Kritisk tenkning: Vær skeptisk til informasjonen du mottar, spesielt hvis den er polariserende eller spiller på følelser. Spør deg selv hvem som kan ha nytte av at du tror på denne informasjonen.
Faktasjekk: Bruk pålitelige kilder for å bekrefte informasjonen du mottar. Det finnes mange faktasjekk-nettsteder som kan hjelpe deg med dette.
Diversifiserte informasjonskilder: Ikke stol på en enkelt kilde for all din informasjon. Prøv å få informasjon fra en rekke kilder for å få et mer balansert bilde.
Digital kompetanse: Lær om hvordan sosiale medier og algoritmer fungerer. Dette kan hjelpe deg å forstå hvordan og hvorfor bestemt informasjon blir presentert for deg.
Sett deg inn i dine barn og unges bruk av sosiale medier, hvilke plattformer de er på og hvilke informasjon de særlig søker etter. Og viktigst av alt; snakk med dem om det de opplever og søk å trene dem i kritisk tenkning slik at de ikke rått sluker alt de ser og hører.
Del ansvarlig: Tenk to ganger før du deler informasjon. Hvis du er usikker på om informasjonen er sann, er det best å ikke dele den.
Rapporter falsk informasjon: De fleste sosiale medieplattformer har mekanismer for å rapportere falsk informasjon. Ved å rapportere falsk informasjon kan du bidra til å redusere spredningen.
Ved å følge disse tiltakene kan vi alle bidra til å bekjempe den kognitiv krigføringen som er rettet mot oss alle via vår 24/7-deltakelse i ulike sosiale medier.
Konklusjon
Det er ytterst viktig å være klar over farene ved kognitiv krigføring og den rollen sosiale medier spiller i de konsentrerte angrepene fra blant annet Russland og Kina mot vår liberale rettsstat. Vi må alle ta ansvar for å sjekke fakta og være kritiske til informasjonen vi mottar. Dette er særlig viktig nå som krigen raser rett utenfor vår egen stuedør.
Men den utstrakte bruken av sosiale medier har også andre beredskapsmessige utfordringer. I Forsvarets Forum den 02. september i år, peker Bjørn P. Kaltenborn blant annet på at «Sosiale mediers infiltrering av nær sagt alle samfunnsområder og folks liv er en farlig avsporing fra den sivile kompetansen vi faktisk trenger å bygge opp i beredskapssystemet.»
Så kanskje er det nå på høy tid at vi stiller spørsmål om vår, og våre barns, mer eller mindre bevisstløse bruk av sosiale medier er gått fra å være litt søtt naivt til å bli en alvorlig beredskapsmessig trussel?
