«Historically, AI researchers’ predictions about progress in AI abilities have been pretty bad. We don’t really have principles that describe which kinds of tasks are easy for AI and which ones are hard»
Professor Arvind Narayanan, 2026 (1)
Samlebetegnelsen «KI» er stadig i vinden, og med utgangspunkt i samtaleroboter av typen ChatGPT, Copilot osv. er det ikke måte på hvor store endringer som nå kommer til å skje i de akademiske søylehaller.
I en artikkel på Uniforum fra 28. januar i år, siteres Malthe Sørenssen på at studentene «går frå å hugsa og memorera til å skapa noko sjølve», og at dette krever «nye ferdigheiter» knyttet til bruk av video og podkast. Forutsatt at journalisten har oppfattet Malthe Sørenssen korrekt så viste han altså til bruk av video og podkast som «nye verktøy for studentane».
For mange av oss som har arbeidet med studentaktiv undervisning i informatikk og IKT didaktikk i en årrekke, er det vanskelig å lese dette uten å stusse. Video og podkast som nye verktøy? En overgang fra memorering til skapende arbeid som noe som først skjer nå? Er virkelig kombinasjonen store språkmodeller og samtalegrensesnitt en så fantastisk nyskapende «intelligens» at studentaktiv undervisning og bruk av digitale medier i innholdsproduksjon ved norske universitetsstudier først nå plutselig er blitt gjennomførbart?
Det er mulig at Malthe Sørenssen i den sammenheng som artikkelen refererer til, med hensikt forenklet budskapet for å favne hele spekteret innen UH-sektoren. Men selv har jeg stått i denne utviklingen siden tidlig 2000-tallet, og for meg fremstår slike utsagn litt anakronistiske og kunnskapsløse.
Studentaktiv undervisning er ikke nytt – det er selve grunnmuren i informatikkdidaktikken
«But in a social-issues course, the life experiences and personal values of each student are uniquely relevant to their learning process. Therefore, this type of course places a premium on teaching methods that can build on those life experiences and help to clarify and strengthen those personal values»
– Tom Jewett, PhD. og Professor Rob Kling, 1996 (2)
I informatikkfagene, og kanskje særlig i den delen som kalles samfunnsinformatikk, har studentaktivitet vært en integrert del av undervisningsdesignet i flere tiår. Her har vi lenge jobbet med:
- Prosjektbasert læring
- Studentproduserte videoer, screencasts, blogger og podkaster
- Omvendt klasserom
- Utforsking av ulike digitale medier og praksisnære prosjekter
- Eksamensformer som fokuserer på læring, ikke kontroll
Dette er ikke eksperimentelle tilnærminger, men moden pedagogisk praksis som er godt dokumentert i både norsk og internasjonal forskning.
Utfordringer med denne type utsagn
«Ifølge rapporten finnes det ingen bevis for at KI forbedrer produktiviteten, pedagogikken eller læringsutbyttet. I mange tilfeller har innføringen av KI heller ført til en negativ utvikling på disse områdene. I motsetning til hva universitetsansatte ofte blir fortalt, har innføringen av KI gjort det akademiske arbeidet tyngre og mindre meningsfullt»
– Professor Holger Pötzsch, universitetslektor Knut Ørke, og forsker Maria Danielsen, 2026 (3)
Det er ikke alltid lett å vite om denne type utsagn som Malthe Sørenssen siteres på er grunnet i ren kunnskapsløshet om andre måter å undervise på enn det man selv gjør, eller om man rett og slett ønsker å løfte frem en (gammel) debatt om forelesninger kontra mer studentaktive metoder. Uansett hensikt, slik utsagn kan skape noen uheldige situasjoner.
- Det skapes en udokumentert «sannhet» om at «KI» vil føre til store endringer for hvordan vi underviser og lærer på et universitet.
Det finnes absolutt ingen vitenskapelige holdepunkt for påstander om at «KI», i uspesifisert form, vil fullstendig endre allerede godt etablert viten om hvordan bedrive læringsaktiviteter i høyere utdanning. Og jo flere ganger denne type «eventyr» gjentas, jo vanskeligere blir det for kritiske fagstemmer å komme til orde. Dette kan fort føre til at ulike fagmiljøer ganske enkelt ignorer Malthe Sørenssen-utvalget, også der dette utvalget kanskje kan komme med noe som rent faktisk er vitenskapelig dokumentert. Eller enda verre: Utdanningsmyndighetene kjøper ideen om at samtaleroboter er en helt ny og unik «intelligens», og bruker store beløp av skattebetalernes penger til å skaffe lisenser fra OpenAI eller andre tilbydere. - Malthe-Sørensen, i egenskap av utvalgsleder, ønsker å favne hele sektoren, ikke kun fagmiljøer som ligger langt fremme.
Det finnes selvsagt mange fagområder hvor studentaktiv læring og aktiv bruk av ulike digitale medier til studentproduserte produkt fortsatt er i startfasen, og der det er ønskelig at prosessen mot andre undervisningsmetoder får en noe større fart. Men slike utsagn kan oppfattes som generalisering av hele UH sektoren, og dermed skape et feil bilde av hvor langt mange fagmiljøer faktisk har kommet og hvor lenge slik bruk av digitale medier har vært standard. - Retorikk som skal skape inntrykk av nytenkning
Det er kanskje fristende å omtale etablerte praksiser som «innovasjon» for å gi politiske prosesser større fart, og det er i og for seg legitimt. Problemet er at dette fort kan undergrave ulike fagmiljøers reelle utviklingsarbeid, som gjerne har pågått i tiår. - Et gap mellom utvalgets verden og faktisk undervisningspraksis
Når en utvalgsleder beskriver en utdanningsvirkelighet frakoblet en mer enn 20 års utvikling, kan utvalgets endelige anbefalinger fort bli lite relevante for fagmiljøer som alt lenge har fokusert på «learning by doing». Dette minner om den gang NTNU-professor Arne Krokan begynte med MOOC i 2012 og media og politikere ojet seg over dette fantastiske nye kalt «E-læring» eller «Nettbasert undervisning», og glemte at dette var noe norske utdanningsmiljø hadde holdt på med siden 1987.
Et utvalg som risikerer å ikke treffe praksisfeltet
«Språkmodeller modellerer ikke virkeligheten, de modeller språk. De lager ikke tekst basert på fakta og årsakssammenhenger, de lager tekst som ser ut som om den kan være riktig»
– Professor Jill Walker Rettberg, 2025 (4)
Når en leder for et offentlig utvalg omtaler video og podkast som «nye verktøy», sender det et signal om at man ikke har oversikt over den pedagogiske utviklingen som faktisk har skjedd i store deler av UH-sektoren. For undervisere som daglig jobber med studentaktive, skapende læringsformer, kan dermed KI-utvalget fort fremstå som lite relevante selv om Malthe Sørenssen sine uttalelser ikke nødvendigvis gir et bilde av utvalgets samlede arbeid per nå eller hva de endelige anbefalingene vil bli.
Det er godt mulig at det i deler av UH‑sektoren fortsatt er slik at studentaktiv læring og bruk av digitale medier til innholdsproduksjon er «nytt» og under innfasing, men en utvalgsleder som skal peke ut retningen for fremtidens utdanning bør ha – og vise – god kunnskap om nåtiden. Hvis ikke risikerer vi at politiske anbefalinger blir basert på en virkelighet som kun eksisterer i de mest nedstøvede akademiske elfenbenstårn.
Avslutning
«Part of our response to GenAI in education needs to be squarely centred on a simple question – what do we want the benefits of our education to be? If it is “to be good at writing prompts for ChatGPT” then so be it but I would guess that it’s not. We want graduates that are skilled enough that should they actually find use in GenAI in the world of post-degree work, they will be the type of adaptable, capable people who can quickly pick up the tool and get going with it»
– Jeremy Moulton, PhD., 2025 (5)
Når vi omtaler godt over 20 år gamle praksiser og verktøy som «nye», mister vi ikke bare en helt nødvendig presisjon, men vi mister også muligheten til å diskutere de faktiske utfordringene i høyere utdanning, der såkalt «KI» i form av «samtaleroboter» bare er en liten del av et større hele.
Det er derfor på høy tid at de som skal stå for nye utdanningspolitiske prosesser tar inn over seg at for mange fagmiljøer er studentaktiv læring og utforsking av digitale verktøy gammelt nytt. For disse miljøene er samtaleroboter kun nok et interessant digitalt medie, ikke en mystisk «intelligens» som kaster overbord veletablerte pedagogiske metoder og vurderingspraksiser.
«That tech fantasy is running on fumes. We all know it’s not going to work. But the fantasy compels risk-averse universities and excites financial speculators because it promises the power to control what learning does without paying the cost for how real learning happens. Tech has aimed its mid revolutions at higher education for decades, from TV learning to smartphone nudges. For now, A.I. as we know it is just like all of the ed-tech revolutions that have come across my desk and failed to revolutionize much. Most of them settle for what anyone with a lick of critical thinking could have said they were good for. They make modest augmentations to existing processes. Some of them create more work. Very few of them reduce busy work.»
– Professor Tressie McMillan Cottom, 2025 (6)
Redigert: 01.02.26
Leseliste
- Learning by Doing – the Way to Develop Computer Science Professionals
- LEARNING BY DOING: TWENTY SUCCESSFUL ACTIVE LEARNING EXERCISES FOR INFORMATION SYSTEMS COURSES
- Active learning increases student performance in science, engineering, and mathematics
- A review of podcasting in higher education: Its influence on the traditional lecture
- Smart Learning in the 21st Century: Advancing Constructionism Across Three Digital Epochs
- Active Learning Strategies in Computer Science Education: A Systematic Review
- How are we doing with student-centered learning facilitated by educational technologies? A systematic review of literature reviews
- Promoting computational thinking through project-based learning
- Constructivism in Computer Science Education
- Motivational Active Learning – Engaging University Students in Computer Science Education
- Does the Flipped Classroom Improve Student Learning and Satisfaction? A Systematic Review and Meta-Analysis
- Student-Produced Podcasts as a Teaching and Learning Tool
- NOU 2014: 5 – MOOC til Norge Nye digitale læringsformer i høyere utdanning
